AURLANDSELVA - Leif Aaberge og elvepleien

Jens Christiansen Andersen - Aurlandselva August 2011       Foto: Svein Olav Haukedal

 Aurlandselva har høg status blant elvefiskarar i Noreg. Elva er kjend som ei framifrå sjøaure elv, heilt attende til tidleg på 1800-talet. Vi kjenner til at både biskop Brun under sin visitas i 1812 og Amtmann Christie på sine sommarturar i 1846/7, vart traktert med velsmakande aure og laks frå Aurlandselva. 

 I boka "Sport in Norway - and where to find it"- London 1864" av Rev. M.R. Barnard, vert Aurlandselva omtalt på følgjande måte:

Aurlands Elv, running into a branch of the fjord east of Nærødal, abounds with salmon of a large size. The water in this river is very irregular, and the fishing is best after a flood. July is the earliest period at which it can be fished. Sea-trout of a very large size are taken here; and late in the autumn splendid sport may be had. This river is let on lease. 

 I "Stangfiskeren 1954", Oslo Sportsfiskeres årbok, oppsummerer Julius Ytterborg sin artikkel "I Aurlandselva" på fylgjande måte:

Det er uten tvil som ørretelv Aurlandselven har de beste betingelser til å bli av aller høyeste kvalitet. Det har den vært, en sjøørretelv uten sidestykke, et eldorado for ørretfiskere..

 Frå årboka har eg henta eit stykke av Herman Lunde. Stykke er og aktuelt i dag - då det i dag pågår eit stort og viktig arbeid bland eldsjelar i Aurland for å kunne bevare fiskebestanden i elva - eit arbeid som vart starta av Leif Aaberge.

AURLANDSELVA - LEIF AABERGE OG ELVEPLEIEN

 Hvilken sportsfisker kjenner ikke navnet Aurland i forbindelse med laks- og sjøaurefiske? I et gammelt skøte på gården "Loven" fra 1812, er det tatt atterhald om fiskeretten som er bortleid til Lord Jusi (?). Siden er kontrakten blitt fornyet til etterkommerene av nevnte lord eller hans gode venner helt opp tuil våre dager. Før i tiden kom lorden med følge i eget lystfartøy, og det var alltid å se utenfor Aurlandsvangen, når laksen søkte seg oppover i elva. Nå er det Mr. Hammond og Mr. Buxton som leier fiskeretten årvisst på Tærum og Ohnstad. Et utenlands leieforhold i hele 141 år. 

Men Aurlandselva har også gitt plass for et stort antall norske fiskere, og ikke rent få av Oslo Sportsfikeres medlemmer har funnet fram til denne elva som så mange fiskere elsker. Elva som på mange måter gir oss sportsfiskere varige og gode minner.

 Aurlandselva er bare noe rundt 4 km lang. Siden omkring 1932 har fiskebestanden øket jevnt. "Vi var ikke kommet lenger i 1932, enn at enkelte tok storlaksen opp med høygaffel, og forsømte å redde tørrhøyet før regnskuren kom, sa en bygdemann til meg for noen år siden. Ulovelig fiske foregikk såvel i vassdraget som i sjøområdet, og mange var med på det den tiden.

Annonse - Wangen Hotell 1943

 Som de fleste vestlandselvene, er også Aurlandselva velsignet med stor-stein. Elveeiere har generasjon etter generasjon ryddet opp elveleiet. Det viser alle de digre murene langs elva, og opplegg av storkulter på lagelige plasser. Utbygging av brygger langs gode fiskeplasser pågår fremdeles. Slit og svette har alt dette arbeidet kostet, og dertil massevis av tid. 

Men skulle fiskebestanden virkelig få en opphjelp på langt sikt, måtte en driftig pågangsmann ta fatt. Der skulle skapes nye og varige verdier for vassdraget og bygda.

Det første som måtte arbeides med, var å få selve grunneierne og bygdefolket til å forstå, at alt ulovlig fiske måtte det bli slutt med. 

 Det ble gått i gang med kunstig utklekking i et gammelt kvernhus, og så ble det laget tjenlige settefiskdammer ved et kanalanlegg, som ledet vannet inn og ut i passe mengde, og beskyttet mot flom. Det var nye ting i bygda og vakte interesse, og litt etter litt forstodflere og flere i bygda at alle måtte støtte slike tiltak. Men tiltaksmannen Leif Aaberge hadde uendelig meget mer på sitt arbeidsprogram, som med tiden skulle gjennomføres. Gamle tilgrodde gyteplasser skulle ryddes, og alle muligheter utnyttes til anlegg av flest mulig naturlige gyteplasser. 

Det gamle kvernhuset 2011 -  Foto: Haukedal

  Gamle kjente gyteplasser kunne kanskje utvides eller på annen måte utbedres. En riktig storkult av en stein lå ulagelig til langt ute i  elva.  Vintertid når elva var islagt, kunne steinen kanskje flyttes litt lengre 

ned og noe nærmere land. Der kunne den gjøre meget god nytte for 

seg som ankerstein. Stubbebryter og masse av kraft-tak fikk virkelig flyttet steinen. Når den var lagt på beregnet plass, var det bare å legge to eller tre digre tømmerstokker med rotenden ut på oversiden av ankersteinen. Stokkene ble så lagt på skrå oppover og inn til stranden. Tverrstokker med godt steinbelegg på oversiden, holdt stokkene på plass. Når vannstanden kom opp til normalen igjen, arbeidet elva selv videre på byggverket. Elva fylte opp på oversiden av stokkene. Bak ankersteinen ble en kraftig bakevje som grov og grov . På kort tid var det en ny naturlig gyteplass, og en riktig fin koseplassbåde for laks og sjøaure, og det beste av alt også en ønskeplass for en sportfisker. I storstrømstripa rett nedenfor ankersteinen kan du i klart fint vann se laksen. Oftere flere. Beskjeden, litt lengre nede, kan du se storauren. Aure på 6-8 kilo står der og venter på en lekker og godt  ført tørrflue. Kan du servere den riktig, så tar den selv i blankt solskinnsvær. Når det ikke er bet i fisken, ta deg riktig god tid. Tenn deg en god snadde, sett deg vel til rette inne på stranda, trekk av deg på bena og overkropp, så sola riktig kan varme deg opp. Der ser du med egne øyne hvorledes fisken stortrives, og du vil selv føle noe virkelig stort, noe som varmer innerst i sjelen. Du er inne i en ny verden, som skaper varige og i sannhet gode minner. Snakk om avkobling. Helt inne på grunna vil du litt etter litt oppdage forskjellige årganger av laks- og sjøørretunger, som lynraskt piler av sted. Du kan slv se at også disse stortrives på den store koseplassen.

 En slik utbygget naturlig gyteplass skaper nye og meget store verdier, og er en virkelig opphjelp av fiske bestanden, men finnes det noen i dette landet som kan regne ut hvilke verdier en slik plass gir oss oppjagede mennesker, som mer eller mindre sårt trenger til avkobling. I dag roper de sakkyndige om mer plasser i psykiatrien landet rundt. Nervetabeletter blir moderne og anbefales i høye toner. Lær det norske folk å søke seg inn i naturen. Lær å koble av i en velsignet stor ro, langs elv eller vann. Det gir styrke, og en dyp og sann glede.--- 

 Utbygningssjefen for min store koseplass har ikke selv så meget tid til å avse, men han stråler i øynene når jeg forteller hvorledes mine venner og jeg har glemt alt som har med tid å gjøre. Ja, det verste var, at vi glemte å fiske også!

 Som formann i det stedlige fiskeristyret, fant Aaberge snart ut, at det skortet på forståelse og samarbeid mellom de forskjellige fiskeristyrer. Det måtte settes i gang med virkelig opplysningsarbeid, om skade man måtte påvise av det ulovlig fiske, og virke for oppbygging av et langt mer effektivt oppsyn. Sjøfiskerne måtte på samme måte som grunneierne selv, få full forståelse av at ethvert ulovlig fiske var til den største skade for dem selv. Det måtte bli et godt samarbeid mellom politiet og fiskeristyrene, slik at oppsynet kunne bli bedre og bedre for hvert år. Sven Sømme`s flykontroll med at kilenotfiskerne overholdt ukefredningsbes-temmelsene, viste tydelig, at også dette årelange arbeid til slutt har båret gode frukter. Det er ingen andre steder i landet vårt, hvor overtredelsen av nevnte fredningsbestemmelser er mindre enn i Sognefjorden.   Stedets politimester skal ha all honnør for det han har utført ved såvel utbygging av oppsynet som når det gjelder å slå hardt til ved bøteleggelser og inndraginger.

 Årelangt slit sent og tidlig med store og små skuffelser, har til slutt innvunnet store verdier; ikke bare for Aurlandselva, men for hele Sognefjordområdet, og fangsten i sjøen har vist bedre og bedre utbytte.

The Sketch - 11.08.1937

 Sammen med en dyktig og hjertegod hustru har Aaberge også bygget opp et i ordets dypeste betydning virkelig godt hjem. Sønnene Erik og Knut har arvet farens levende interesse for alt som har med opphjelp av fiskebestanden å gjøre. Snakk om dyktigesportsfiskere som kan ta hvilken som helst fluestang, og på et blunk lære den å kjenne. Ingen tør-flue fisker bedre enn de som Knut eller Erik på et blunk kan lage. På Hardangervidda under reinsdyrsjakten kan de begge prestere det utroligste. Ja, hvem vet om de ikke kan fly fortere enn den forteste reinsdyrsbokken! Den blir som regel feldt, og så skal far se at skuddet satt på rette stedet. Når gutta kommer fra jakten blir det laget fersk dyre-kjøttsuppe, og andre saker som smaker. En velholdt og godt drevet gård; stor frukthage - farm - ganske stor stølsdrift, sagbruk med taubane, alt krever sitt. Men far sjølv i stova holder god fart minst 15 timer i døgnet, og siden tar han gjerne en snartur opp på stølen til kona si. Der er ingen problemer med flukt fra landet til byen. Tvert om. Og alle vi som i årenes løp har hatt den hugnad å lære mange fra Aurland å kjenne, vi lengter tilbake som små barn.

 Bygda kan vere stolt av elva si i dag. Den gir en årlig direkte innkomst på ca. 30 000,00 pluss det som ellers blir lagt igjen av fiskere og turister. Hvis laksen blir fordelt med 85% for sjøfiske og 15% for elva, skulle Aurlandselva med sine 4 km gi sjøområdet i Sognefjorden rundt 800 000,00 pr. år.

 Det er slike menn som Leif Aaberge landet vårt så sårt trenger til alle tider. Ingen har gjort seg mer fortjent til en Kongens fortjenestemedalje, enn foregangsmannen Leif Aaberge!

Kjelder:
Stangfiskeren 1954 - Oslo Sportsfiskeres Årbok
Sport in Norway - M. R. Barnard 1864
The Sketch - 11.08.1937

Arkiv: Svein Olav Haukedal